Se på kontraktsposisjonsendringen til solana:nDZknLvfFRp5rgUHdzTrQsmSY5NKzoavqdLjSHVpump, det føles som om både kjøpere og selgere holder pusten. Denne typen $V-formede reverseringsmønster som lokker til seg kjøpere har jeg sett altfor mange ganger, og de som går inn risikerer stort sett å bli sittende fast. For slike nylig noterte tokens på Solana-kjeden er kollektiv visdom ofte mer presis enn enkeltanalytikere, og markedet stemmer med føttene raskere enn med munnen. Lagrer denne vurderingen nå, kommer tilbake i morgen for å verifisere. Følg med på #Solana

Jeg har nettopp sett gjennom K-linjen, daglig, 4-timers og 1-times, og jo mer jeg ser, desto mer føler jeg at markedet egentlig ikke har forstått retningen i denne runden med amerikansk politikk. Markedsreaksjonen er veldig splittet — det skyter opp under talen, men trekker seg tilbake når referatet kommer ut, volumet øker, men prisen følger ikke den forventede retningen. Den såkalte "politikken" har egentlig bare én håndfast konsekvens: å beskytte bestemte grupper. For eksempel visse nøkkelindustrier, institusjoner dekket av finansielle stabilitetsverktøy, eller grupper som ikke kan ta skade i syklusen; resten er mest snakk, høringer, rop, forventningsstyring, som høres livlig ut, men i gjennomføringsfasen er det bare rabatter. Et enkelt eksempel: etter en politisk kunngjøring steg Nasdaq-futures midlertidig med 1,4 % i løpet av dagen, relaterte sektorer hoppet opp, men ved stengetid var det bare 0,2 % igjen, og neste dag falt det rett tilbake. Volumet var nesten 20 % høyere enn dagen før, men antall aksjer som steg fulgte ikke med. Denne utviklingen viser at markedet tok "holdning" som "handling", og "mulighet" som "sikkerhet". Men det som virkelig kan endre kapitalstrømmen, er fortsatt den grunnleggende linjen om å beskytte bestemte grupper, resten er bare følelsesmessige impulser. Når det gjelder anonym handel og personvernbeskyttelse, er det faktisk enda mer verdt å granske i dette miljøet. Det finnes mørke bassenger og isfjellordrer på børsen, mikse- og personvernadresser utenfor, og netto inn- og utstrømmer på børsene. Hvem som handler åpent og hvem som er skjult, vil markedet fortelle deg: store ordrer splittes opp, kjøpspress holdes oppe uten å løfte prisen, plutselige intensive overføringer på kjeden skjer ofte før nyhetene. Du tror du ser på K-linjen, men egentlig ser du hvem som trenger å være usynlig og hvem som tvinges til å være eksponert. Jeg led tap forrige måned. Stop-loss ble nettopp tatt ut, markedet snudde umiddelbart, en lang nedadgående skygge stakk ned, og deretter kom en V-formet oppgang på tre prosent. Nå tør jeg nesten ikke sette stop-loss lenger, ikke fordi jeg ikke vet at disiplin er viktig, men fordi likviditetssanking på kort sikt er så tydelig. Jeg lagrer denne vurderingen for å teste i morgen: Hvis politikken fortsatt bare har den ene håndfaste konsekvensen om å beskytte bestemte grupper, og resten fortsatt er tomprat, vil markedet sannsynligvis fortsette å høste gjentatte ganger; og jo mer anonym beskyttelse blir fremhevet, desto mer må man følge med på hvem som handler åpent og hvem som er skjult.

Obligasjonsmarkedet er i en slik tilstand at selv Basent innrømmer at det ikke er balansert. Likviditeten er så dårlig at finansministeren personlig sier at det ikke kan settes en likevektspris, og økt gjenkjøp er bare en midlertidig løsning, ikke en kur. Prissettingsmakten for langsiktige renter glir bort fra Federal Reserve, og den som sitter med lang durasjon, får ikke sove. Dette må markedet snart prise på nytt. Arkiverer dette først, ser på det igjen i morgen.

En dag forsvant 1,93 billioner, Nasdaq falt over 1000 poeng, og tjenestemenn sa at de aldri har sett dette nivået i løpet av dagen. Hvis du har aksjer nå, ikke hast med å kjøpe, se først om åpningen i morgen holder stand. Hvilken farge har meglerappen din? Her er det mørkegrønt.

Italias PPI hoppet fra 7,8 % til 10,9 %. Slike data blir vanligvis ignorert, men når markedet aksepterer det, er det en annen sak. Ikke hast med å trekke konklusjoner, følg først med på om europeiske avkastninger og euro beveger seg i samme retning; begge må bevege seg sammen for at det skal telle. Resultatet får vi se til helgen, da kan vi sammenligne. Følg med.

I 1985 sto energien fra kjernekraft for over halvparten av Taiwan, nå er den null, og det første steget for å gjenstarte er nettopp tatt. Energispørsmål har en lengre syklus enn valg, de som stengte vet det godt. Anti-kjernekraft-kortet er spilt ut, strømprisene og TSMC klarer ikke å bære det først. Hvor langt tror du dette steget kan gå? power

Gruppen roper alle om kjøp, jeg velger å gå mot strømmen. Trump vil gjøre om Briefing Room i Det hvite hus tilbake til Roosevelts innendørs svømmebasseng, det er en tøff manøver. Likviditeten i Asia-passet er dårlig, og det oppstår ofte urimelige priser, så ikke følg flokken i slike tider. For flere kommentarer, se kommentarfeltet.

S&P 500 er bare 0,7 % unna toppen, men 430 aksjer er allerede nesten 22 % under toppen. Dette bildet er altfor kjent, det skjedde både i 1973 og 1999, og etterpå ble indeksen halvert. Jeg er bare en småinvestor og tør ikke gjette toppen, men hver gang Federal Reserve har en avgjørelse, beveger markedet seg først i forventningene. Denne gangen er bredden så dårlig, men indeksen holder seg fortsatt oppe – det er åpenbart hvem som bærer vekten. Ikke hast med å trekke konklusjoner, la oss se hvordan det utvikler seg.

$SPX 2026 største felle ligger akkurat her: Federal Reserve holder fortsatt hardt på innstrammingen, teknologigigantene begynner allerede å sprekke, og småinvestorer kaster seg inn ved hvert eneste fall. Manuskriptet fra 2018 spilles nå av igjen. Ikke spør hvorfor, svaret er at før likviditeten kommer tilbake, brukes hver oppgang til å selge unna. Se kommentarfeltet for flere tilleggsinnlegg.

Jeg har alltid ment at toll i seg selv ikke er det samme som en handelskrig. Økte avgifter, kvoter, antidumping, sikkerhetstiltak – disse er vanlige verktøy i internasjonal handel. Det som virkelig gjør situasjonen til en "krig", er ofte at så snart forhandlingsbordet er tomt, vender en part seg mot kameraet og fremstiller seg selv som et offer som blir mobbet. Alle beskytter sin egen industri – USA, EU, Japan, Kina, India – alle har sine subsidier, innkjøpspreferanser og tollbarrierer. Forskjellen er at noen jobber stille og skjuler industripolitikken i tekniske standarder, offentlige innkjøp og forskningssubsidier; mens andre insisterer på å spille offerrollen og outsourcer innenrikspolitiske problemer til en ekstern motstander. Historien har mange slike eksempler. I 2002 innførte Bush-administrasjonen i USA en beskyttende toll på opptil 30 % på importert stål, med påstanden om å redde den amerikanske stålindustrien. EU, Storbritannia og andre svarte umiddelbart med trusler om toll på politisk sensitive varer som appelsinjuice fra Florida og tekstiler fra Sør-Carolina, og klaget saken inn for WTO. WTO konkluderte til slutt med at USA brøt reglene. Amerikanske produsenter nedstrøms klaget også over økte stålpriser, og kostnadene for biler, hvitevarer og maskiner steg. Ved slutten av 2003 opphevet USA tollene. Oppsummert førte det ikke til noen gjenoppblomstring av amerikansk stålindustri, mens nedstrøms industrien betalte høyere kostnader, og forsyningskjeden fortsatte å omgå barrierene – de kjøpte fortsatt fra andre steder, og produksjonen i Mexico, Canada og Sørøst-Asia fortsatte som før. Senere, i 2018, innførte Trump-administrasjonen toll på 25 % på stål og 10 % på aluminium under "seksjon 232", og EU, Canada og Mexico svarte med mottiltak. Historien var lik: stålprisene steg midlertidig, amerikanske stålbedrifter tjente litt, men nedstrøms kostnader økte, handelspartnere omdirigerte til tredjeland, og globale forsyningskjeder ble omorganisert. Studier antyder at slike tollbeskyttelser gir begrenset sysselsettingsgevinst i stålindustrien, men påfører nedstrøms produksjon høyere kostnader, og kan på lang sikt hemme BNP og sysselsetting, med tap på titusenvis av jobber. Med andre ord, tollpinnen kan svinges høyt, men det betyr ikke nødvendigvis seier – det er ofte mer en politisk posering. Denne runden virker mer drevet av valgkamp enn økonomisk logikk. Stål, aluminium, biler og chips er ofte konsentrert i noen få svingstater eller viktige valgkretser. Politikere må vise rustbeltearbeidere at "jeg beskytter dere", selv om hele industrikjeden ikke er lønnsom. Den amerikanske stålindustrien sysselsetter direkte bare noen titalls tusen, men nedstrøms stålbrukere er millioner. Når tollene økes, kan stålprodusentene tjene kortsiktig, men bil-, maskin- og byggebransjen må betale dyrere råvarer. Toll får raskt overskrifter, og virker mer «synlig» enn subsidier, omskolering eller infrastrukturinvesteringer. Men økonomisk logikk spør: hvor ligger komparative fortrinn, hvem bærer nedstrøms kostnader, vil allierte svare med mottiltak, og vil forsyningskjeder omgå barrierene? Valglogikk spør: hvem ser mest ut som offer foran kamera, og hvem kan forenkle komplekse problemer til «de utnytter oss»? Derfor sier jeg at toll i seg selv ikke er handelskrig. Den virkelige krigen starter når forhandlingene er over, og en part vender seg mot kamera og klager over å bli mobbet. Alle beskytter sin industri; noen gjør det stille, andre spiller offer. Da USA og Storbritannia kranglet om ståltoll, vant ingen på det, og forsyningskjeden fortsatte å omgå barrierene. Denne runden virker mer drevet av valgkamp enn økonomisk logikk. Hvis noen har en annen mening, del gjerne begrunnelsen.